Dette var en fjesbok-sak jeg synes var artig.
Consider yourself tagged if I didn't tag you and you'd like to do it. Using only song names from ONE ARTIST, cleverly answer these questions. Pass it on to 15 people, include me. You can't use the band I used. Try not to repeat a song title. It's a lot harder than you think! Repost as "my life according to (band name)"
Pick Your Artist: Nick Cave
Are you a male or female:
Loverman
Describe yourself:
Midnight Man
How do you feel:
Darker With The Day
Describe where you currently live:
Moonland
If you could go anywhere, where would you go?
Where The Wild Roses Grow
Your favorite form of transportation:
Lovely Creature
Your best friend is:
Red Right Hand
You and your best friend are:
The Curse of Millhaven
What's the weather like:
Fifteen feet of Pure White Snow
What's your favorite time?
When I First Came to Town
If your life was a TV show, what would it be called:
Night of The Lotus Eaters
What is life to you:
Rye Whiskey
Your last relationship:
Nobody's Baby Now
Your fear:
The Kindness of Strangers
What is the best advice you have to give:
Dig, Lazarus, Dig!!!
Thought for the Day:
Where Do We Go Now But Nowhere
How I would like to die:
As I Sat Sadly By Her Side
My soul's present condition:
Far From Me
My motto:
People Ain't No Good
Tuesday, July 28, 2009
La Den Rette Komme Inn
La Den Rette Komme InnEn krypende genial atmosfære, godt skuespill, intelligent bruk av musikk og subtilitet. Dette er undertegnedes favoritt vampyrfilm noensinne.
Med bla: Kåre Hedebrant, Lina Leandersson, Per Ragnar, Henrik Dahl mfl.
Regi: Tomas Alfredson
Manus: John Ajvide Lindqvist
Produsert: 2008
Språk: Svensk
Kategori: Grøsser
Spilletid: 109 min.
Året er 1981. Snøen ligger tungt over Stockholm- forstaden Blackeberg. Oscar (Kåre Hedebrant) bryr seg lite om snøen, han tenker bare på skolen og Jonny og å bli ydmyket en gang til.
Men så skjer det noe, Oscar får nye naboer en merkelig og mystisk jente ved navn Eli (Lina Leandersson) og hennes far (Per Ragnar). Så begynner merkelige ting å skje og Oscar får vite at Eli ikke er noen jente.
Dette er en film som hadde passet perfekt inn i Eddi’s fra Bok til film artikkel serie, men æren faller på undertegnede prøve å anmelde denne filmen etter beste evne. Håpet er at det ikke blir en skuffelse.
Regissør Tomas Alfredson evner i La Den Rette Komme Inn ved god hjelp av forfatter og manusforfatter John Ajvide Lindquist å lage en rimelig unik film som kritikere og andre har kalt en ”romantisk skrekkfilm”.
Ved å bruke forfatteren av boka som manusforfatter får man en film som er tro mot den geniale og halvsprøe boka som denne filmen er basert på.
Uttrykket blir naturligvis annerledes og filmen har mistet noen nyanser i forhold til boka uten at det gjør filmen noe mindre sterkere, det blir bare en like genial, om dog noe annerledes historie.
Videre så har filmen en god bruk av musikk (også da en kjennskap til billedbruk i forhold til stillhet) og har noe så uvanlig og genialt som subtilitet i en vampyrfilm og det gjør bare at vampyren står sterkere enn vanlig ikke minst pga. at denne vampyren er et barn, men på en helt annen måte enn Kirsten Dunsts rolle i Interview with a vampire, (selv om hennes rolle også er en veldig god rolle). Kåre Hedebrant og Lina Leandersson gjør en hjerneknaddende bra debut som Oscar og Eli.
Det meste i klaffer i La Den Rette Komme Inn, sjelden har undertegnende blitt så dratt inn i en film uten å finne småtteri som ødelegger stemning og atmosfære. Billedbruk, musikk, sminke, roller, dramaturgi ja som sagt bort i mot alt er knyttet med en kunstnerisk klo som får det hele til å sitte som en skintight latex bodysuit uten at du merker det. Liker ikke bruke ordet perfekt men denne filmen skraper borti det, i alle fall så er denne filmen det nærmeste undertegnede har kommet den perfekte vampyrfilm, kanskje nettopp fordi den ikke prøve å være en vampyrfilm.
Eneste som er en skuffelse på La Den Rette Komme Inn er den totale mangelen på bra ekstramateriale, man får bare et kommentarspor et bildegalleri og trailere.
Konklusjon, Vampyrfilm elskere burde se denne filmen for en særs annerledes vampyrfilm som er så merkelig på grunn av det faktum at filmen kunne ha funket særs bra uten å ha med vampyrelementet i likhet med boka. Men det er fordi filmen har med en vampyr og filmen blir noe helt spesielt.
Og er du ingen fan av vampyrfilmer så gi likevel denne filmen sjansen, du vil ikke bli skuffet.
John Adams
John Adams
En miniserie om den minst kjent av Amerikas ”founding fathers” John Adams. En påkostet affære, med tidvis glitrende skuespill og karakterer med feil og mangler. Franklin er en tullebukk, Jefferson en rabiat revolusjonær, Washington mumlende og motvillig, og hovedpersonen selv hard som flint.
Med bla: Paul Giamatti, Laura Linney, Stephen Dillane, m.fl.
Regi: Tom Hooper
Manus: Kirk Ellis, David McCullough
Produsert: 2008
Språk: Engelsk
Kategori: Drama
Spilletid: 482 min
Serien følger 50 år av John Adams’ liv og levnet. Hans kamp for uavhengighet, hans personlige triumfer og nederlag. En karakterstudie for spesielt interesserte og dramaelskere.
Når jeg sa meg villig til å anmelde miniseren John Adams, visste jeg ikke helt hva jeg forventet, og som med det meste ble noe som forventet, mens andre overrasket helt. Heldigvis.
Denne serien har vunnet haugevis av priser inkl. 13 Emmy-er, og har sikkert budsjettet til bruttonasjonalproduktet til en afrikansk region. Men om alle disse prisene er fortjent er jeg usikker på.
At den stødige Paul Giamatti får stort spillerom til å briljere er seg som hør og bør som hovedrolleinnehaver og han skuffer ikke. Mer overraskende er det at Laura Linney får så stor virkning på John Adams og serien som helhet som hans kone, anker og ukuelige støtte.
Det mest imponerende med denne miniserien er språket i dialogene, og det skarpe øyet for detaljer, fra latexnesa til den som spiller Washington for å få han til å ligne mer, til råtnende tenner og skiftende moter. Sjeldent har jeg blitt så positivt overrasket over øyet for detaljer i en serie eller film.
En av de tingene som forvirret meg som ikke er noen ekspert på amerikansk historie ved en serie med et slikt historisk spenn, er at når man hopper videre i årene som om man hopper paradis med tiden, er at man sitter igjen med en gnagende følelse at det er mye man ikke har fått med seg. Ting vel kunne vært essensielt for handlingen.
Likevel så greier tydeligvis ikke påkostete amerikanske produksjoner om eget liv og levnet og helter, å fri seg helt fra å bli kvalmende sukkersøt sentimentalt og overlegent som jeg fryktet ved en produksjon som omhandler noe som forherliget som Amerikas ”founding fathers”.
Ekstramateriale:
- David McCullough: Painting With Words
(en dokumentar om forfatter David McCullough)
- Facts are stubborn things
(en hendig, men også muligens irriterende feature som popper opp med alt mulig nyttig og unyttig factbites om tiden i hver episode)
- Kortfilm: The Making of John Adams
Konklusjon
Subscribe to:
Posts (Atom)
